På denne dag for ti år siden, den 21. mai 2013, under midtskipshvelvet til Notre Dame katedralen i Paris, omsatte Dominique Venner Friederich Nietzsches maksime til handling.
Denne selvvalgte døden var ikke et avkall, ei heller en fortvilet gest, men et såkorn, «en oppmaning til håp og opprør», fullbyrdet «som protest og grunnleggelse» for Dominique Venner kjente en plikt til å handle «i møte med de umåtelige farer vårt franske og europeiske fedreland står ovenfor».
Ved å lamslå såvel sine verste fiender som sine nærmeste venner, visste Dominique Venner å dø på gammeleuropeisk vis, ved å følge eksempelet satt av Cato den Yngre, av Seneca, av Regulus. I disse tider hvor liv blottet for mening stiller seg til skue, legemliggjør handlingen en viljesetikk, en utmaning til de europeere som fremdeles er klarsynte, over og forbi de bedøvede masser. Fra å være en våpendrager, ble Dominique Venner en lysbærer. Gjennom sin død, overbrakte han oss en ild som aldri må slukke.
Helt siden denne 21. mai 2013, runger skuddet som drepte ham som et mørkt og tungt brøl som varsler om stormene og uværet til jern og redselssekelet som åpner seg for oss. Ti år etter hans gest, er de «umåtelige farer» som Dominique Venner nevner i sitt testament nærmere enn noensinne. Likesom det ufattelige bildet av Notre Dame i lys lue seks år etter hans siste gest, åpenbarer det seg gigantiske utfordringer: migrasjonsinvasjon, moralske, samfunnsmessige, økologiske, økonomiske kriser, krigens tilbakekomst i Europa… Summen av disse farer munner i en katastrofenes konvergens som aldri så tydelig har bebudet trusselen om vår verdens fullstendige utslettelse.
Stilt ovenfor dette er vi de siste europeere, «som bærer på våre skuldre byrden av den mest strålende arv», vekten av førti århundrers historie, men enda mer rike på en verdensanskuelse og en viss mennesketype uten sin like, slik den har blitt sunget i våre epos, fra homeriske heltedikt, til Eddaene, Arthur-syklusen, Niebelungenlied…
21. mai 2013 betyr ikke en slutt, men en begynnelse, et stiftelsesritual. Ved å gi seg selv døden i Notre Dame, et urgammelt og hellig sted, har Dominique Venner åpnet en vei. En «stum ed» binder oss nå gjennom blodet som ble spilt på denne dagen under katedralens stenløvverk. Det er alltid opp til oss å videreføre en etisk så vel som estetisk kamp.
Stilt overfor stålstormene som kommer, tilkommer det oss å være nye «forstøtte bærere av skaperkraft», på en og samme tid å våke og vekke, å være pessimistiske og muntre, tradisjonalister og revolusjonære, meditative og aktive, å være tilstede i gatene og holde skogens hemmeligheter hellige.
Dominique Venner tvilte ikke på europeernes oppvåkning. Vi nekter å bøye oss for noen påstått historisk lovmessighet, men tror som ham at historien tvert imot er det uforutsettes domene, at den først og fremst er båret frem av menneskenes vilje, og vi sverger å vie all vår kraft til at det som synes uavvendelig avvendes. Sannsynligvis kommer vi aldri til å se slutten, på samme vis som en Reconquista som spant over syv århundrer, men vår årvåkne vakt vil atter en dag og etter en lang natt ta imot «de som snart kommer til syne i den nye morgengry». Som Artur som vender tilbake fra Avalon, eller keiser Barbarossa som hviler under Kyffhäuser-berget, vil Europa fri seg fra forbannelsen knyttet i 1914 og våkne for å vende tilbake til historiens forgrunn, og det vil være for all tid, for slik å fullbyrde den siste spådommen fra orakelet i Delphi.
Forfatter: Romain PETITJEAN, L’Institut Illiade
Oversatt av Legatum Publishing