6 000 til 7 000 afrikanere, unge menn mellom 16 og 30 år, som med vold går i land på en europeisk øy, har et navn: Invasjon. Invasjoner er enten suksessfulle eller blir slått tilbake. Med makt.
Man har tydeligvis valgt å underkaste seg. Noen vil si at forklaringen er åpenbar: Det er Europas feil, eller for å være mer presis, EUs feil. Men dette er ikke riktig. Det er ikke EU som har myndighet over det italienske politiet, den italienske hæren, det italienske mottaks- og transportvesenet. Nei, det er den italienske regjeringen. Hvorfor er den italienske regjeringen redd for å handle? Av frykt for Ilva Johansson, EU-kommissæren for innenrikssaker og innvandring, som sitter og strikker i Europaparlamentet? For en spøk!
Den italienske regjeringen er faktisk redd for reaksjonene i media hvis man bruker makt. De er redde reaksjonene fra den offentlige opinionen, som har blitt påvirket av mediene og fôret med humanitær retorikk. De er redd dommerne, som rettsforfølger Matteo Salvini for det han gjorde som innenriksminister. Dette gjelder den italienske regjeringen på samme måte som det gjelder for den britiske regjeringen (utenfor EU) eller i morgen for en fransk regjering som ønsker å ta affære. EU er ikke årsaken til vår impotens, men et skalkeskjul for den. Siden vi ikke tør å bruke makt – eller ikke engang nevne bruken av makt – påberoper vi oss juridiske regler. Samtidig som vi glemmer at den som bestemmer i unntakstilfeller, er suveren (Carl Schmitt). Og hva er en invasjon om ikke ekstraordinære omstendigheter? Noen snakker om en “apokalypse”. Man kan ikke bare lene seg tilbake og se en apokalypse utfolde seg!
Geopolitikere vet dette. Og det er én som har sagt det. Hubert Védrine, tidligere generalsekretær i Élysée under François Mitterrand og tidligere utenriksminister under Lionel Jospin og Jacques Chirac, som skrev følgende om migrantstrømmen i 2015:
“Forhindre avganger ved økt kontroll av skip (Operasjon Triton multiplisert med 3), eller til og med en maritim blokade av avgangshavner (hvorfor ikke den VI. amerikanske flåten?) eller en ad hoc maritim koalisjon (som Atalante) og ødeleggelse av flåter oppdaget. Det finnes åpenbart ingen overordnet militær løsning, men la oss ikke drømme: på et eller annet tidspunkt vil bruk av makt være uunngåelig“. – Comptes à rebours: 2013-2018, Fayard, 2018.
Det er den siste setningen som er avgjørende: maktbruk er uunngåelig. Alt annet er humanitært pseudo-positur, juridisk nonsens og politisk posering. Hvis europeerne ikke bestemmer seg for å bruke makt i møte med invasjonen, vil de gå over i historien, og fremtidige generasjoner, deres døtre og sønner, vil bli slaver. Hvem skal løse den gordiske knuten?
Jean-Yves Le Gallou
Denne artikkelen ble først publisert på L’Institut ILIADE.
Oversatt av Legatum Publishing.