Journalistene Endre Ugelstad Aas og Dag Eivind Undheim Larsen omtalte nylig i Klassekampen, Legatum Publishings planer om en nyutgivelse av Knut Hamsuns samlede verker og vår oversettelse av den franske forfatteren Alain de Benoists bok Fire skikkelser fra Den tyske konservative revolusjon – Werner Sombart – Arthur Moeller van den Bruck – Ernst Niekisch – Oswald Spengler.
Omtalen er ingen styrkedemonstrasjon fra venstresiden, og vi mistenker at det ikke skyldes intellektuell latskap, men heller intellektuell uærlighet. Det er beklagelig at det i stedet for diskusjon og kritikk innbys til en runddans til slitte toner med nazi-stråmenn og skinndebatt mellom likesinnede om hvorvidt det er legitimt at vårt forlag i det hele tatt publiserer bøker.
Det er avslørende at en avis som er så årvåken for alle nyanser av rødt, ikke ønsker å tilkjennegi at det på høyresiden også eksisterer et bredt spekter av mangslungne og ofte motstridende ideologiske strømninger og unngår å omtale, eller ikke vil erkjenne, at det før, under og etter 2. verdenskrig fantes en konservativ motkultur til nasjonalsosialismen.
I Tyskland og i Østerrike i årene 1918–1933 virket en mangefasettert og bred konservativ bevegelse som bestod av et 40-talls tyskspråklige intellektuelle som inngikk i det som kalles den Den tyske konservative revolusjon (også omtalt som Den konservative revolusjon).
På samme måte som for Fridtjof Nansens og Joakim Lehmkuhls Fedrelandslaget her hjemme i samme tidsepoke, er også arven etter Den tyske konservative revolusjon motsetningsfylt. Enkelte gjorde felles sak med nazistene, men de tenkerne i bevegelsen som forble tro mot sine idéer, om de ikke allerede hadde forsvunnet før Hitlers maktovertakelse, ble enten oversett, sterkt kritisert, forbudt eller bokstavelig talt forfulgt.
Legatum Publishing mener et norsk publikum fortjener bedre enn at en ledende skikkelse fra denne bevegelsen, Oswald Spengler, forfatteren av Vestens undergang, den tyske mellomkrigstidens viktigste politisk-filosofiske verk – og en av datidens virkelige intellektuelle superstjerner, avfeies i en bisetning som «en mann som ikke var fremmed for nazismen».
Alle skrivende og tenkende hoder som mente noe i mellomkrigstidens Tyskland – og langt utenfor Tysklands grenser – forholdt seg til dette verket, som er like monumentalt som det er ubeskjedent: «I denne boken våges for første gang et forsøk på å forutbestemme historien», lyder bokens første setning. Den tyske mellomkrigstidens andre ruvende intellektuelle, Thomas Mann, vekslet mellom å genierklære Spengler og å anklage ham for kvakksalveri. Uansett mente han boken var en av de viktigste noensinne.
Spenglers krontanke er at alle kulturer er dødelige organismer, som går gjennom fødsel, vekst, alderdom og død: «Det finnes blomstrende og aldrende kulturer, folk, språk, sannheter, guder, landskap, som det finnes unge og gamle eike- og furutrær, blomster, grener og blader […] Hver kultur har sine nye uttrykksmuligheter som åpenbarer seg, modnes, visner og aldri vender tilbake.»
Spenglers kulturpessimisme og spådom om at den vesteuropeisk-amerikanske sivilisasjonen hadde nådd sitt sluttpunkt, traff tidsånden som et lynnedslag. Etter at første del av Der Untergang des Abendlandes utkom på slutten av første verdenskrig, ble det frem til 1934 solgt utrolige 160 000 utgaver av en bok på over 1200 sider. Dette er ikke medregnet oversettelsene til andre språk.
Spengler inspirerte en så mangslungen skare som den sosialistiske historikeren Arthur Toynbee, den liberale litteraturkritikeren Northrop Frye, den marxistiske filosofen Theodor W. Adorno, den konservative statsviteren Samuel P. Huntington og den islamistiske teologen Sayid Qutb. Virkeligheten er sammensatt.
De fire tenkerne omtalt av de Benoist var motstandere av parlamentarismen – datidens prygelknabe – og av Weimar-republikken, det ektefødte barnet av det tyske nederlaget i første verdenskrig. De var motstandere av liberalismen. Tre av dem omtalte seg som sosialister. Dette hadde de til felles med Hitler og Stalins følgesvenner i 20- og 30-årene, men der stopper også likhetene.
Spenglers forakt for Hitler-bevegelsen satt dypt: «Organiseringen av de arbeidsløse gjennom de arbeidssky» (s. 283, Quatre Figures: «Die Organization der Arbeitslosen durch die Arbeitsscheuen»). De første årene etter Hitlers maktovertakelse i 1933, forsøkte nazibevegelsen å kurtisere ham, noe Spengler resolutt motsatte seg. Da Spengler brått døde i 1936, var han en bannlyst mann. Hans bok The Hour of Decision, som ble publisert i 1934, ble forbudt i Hitler-Tyskland grunnet at den inneholdt kritikk av nasjonalsosialismen. Hans øvrige tekster forble i salg i nazitiden, men fikk aldri omtale, og hans navn var unevnelig. Den britiskfødte tyske historikeren Houston Stewart Chamberlain, som var en av de aller viktigste inspirasjonskildene til Hitler, tok med utgangspunkt i sin raselære kraftig avstand fra Spenglers idéer. Det samme gjaldt nazismens ledende ideolog Alfred Rosenberg (s. 272, Quatre figures).
Moeller van den Bruck omtales av Klassekampen som en nazistisk ideolog, til tross for at han døde i 1925, aldri var medlem av nazipartiet, og aldri hadde et godt ord å si om dem. At tittelen til hans mest kjente verk, Det tredje riket, senere ble kapret og gjenbrukt av Hitlers germanske imperium, kan han knapt stilles til ansvar for.
Den tredje tenkeren, Ernst Niekisch, var en av de tidlige og mest fremtredende pionerene i den nasjonalbolsjevikiske bevegelsen i Tyskland. Han satt fengslet gjennom mesteparten av nazitiden, fra 1937 og helt til april 1945, da han ble satt fri av Den røde armé. Etter krigen støttet han Øst-Tyskland, men brøt med regimet etter den blodige nedslagningen av protestene der i 1953.
Werner Sombart var opprinnelig kjent som en sosialistisk økonom som nøt stor anerkjennelse. Han kan legitimt anklages for å ha omfavnet naziregimet. Han døde imidlertid i 1941, før de største forbrytelsene. Å ty til «reductio ad Hitlerum» når man skal omtale Sombart blir for endimensjonalt.
Vi kan ikke velge hvilke merkelapper andre ønsker å sette på oss, men vil ta kampen hver gang det anvendes hersketeknikker og retoriske grep mot vårt forlag, som søker å tåkelegge faktiske ideologiske forskjeller og nyanser. Legatum Publishing vil synliggjøre at det finnes en rik og mangfoldig europeisk åndstradisjon, som får stemoderlig og tendensiøs behandling i dagens medielandskap og universitetsmiljø. Stadig flere innser dette og tørster etter et alternativ.
Legatum Publishing er for tiden i prosess med å oversette boken Fire skikkelser fra Den tyske konservative revolusjon til norsk, engelsk og ukrainsk. Vår oversettelse er folkeopplysning og en invitasjon til en intellektuell oppdagelsesreise.
Dette leserinnlegget ble avvist av Klassekampen.