21. mai 2023 markerer 10-årsdagen for Dominique Venners selvmord ved alteret i Notre Dame-katedralen i Paris.
Selvmordet fant sted under en gudstjeneste og ledet til at 1500 troende og besøkende ble evakuert fra katedralen. Selvmordet fikk massiv medieomtale og ble også omtalt i en NTB-sak i Norge. Et så demonstrativt selvmord på et så symboltungt sted har vi aldri tidligere sett, uttalte daværende biskop av Paris.
Leder av Rassemblement National (RN), tidligere Nasjonal Front, Marine Le Pen skrev følgende på Twitter 21. mai 2013: “All vår respekt til Dominique Venner, hvis siste gest var særskilt politisk og et forsøk på å vekke det franske folk.”
Nestleder i RN, Bruno Gollnisch, beklaget også at Venner hadde gått bort og beskrev ham som en “ekstremt brilliant intellektuell, hvis død var en protest mot den vestlige sivilisasjons dekadanse“.
Dagen etter selvmordet aksjonerte den venstreekstreme feministgruppa Femen mot Venners selvmord. En av demonstrantene protesterte kortklippet og toppløs med en lekepistol inne i Notre Dame med slagordet “Måtte fascister hvile i Helvete” malt over sine flate bryster og mage.
Så hvem var Dominique Venner, hvorfor valgte en 78 år gammel historiker å ta sitt eget liv og hvorfor er det av interesse for nordmenn nå, 10 år etter hans død? Media skrev at selvmordet var en protest mot en nylig vedtatt ekteskapslov som tillot ekteskap mellom likekjønnede, men dette er bare delvis rett.
I et brev til sine kollegaer i radioprogrammet Radio Courtoisie, karakteriserer Venner sitt selvmord som en motstand mot “perverse individer hvis formål er å ødelegge vår identitet, særskilt våre familieverdier og våre årtusen gamle samfunn” Han forklarte videre at hans valg av sted for selvmordet var “en symbolsk handling for et sted jeg har dyp respekt for“.
Selvmordsbrevet han la på alteret før han skjøt seg, bar tittelen “Grunnene til en frivillig død” og gir ytterligere svaret på hvorfor:
“Jeg er frisk i kropp og sjel, og jeg er fylt av kjærlighet til min kone og mine barn. Jeg elsker livet og forventer ingenting bortenfor dette, foruten det evige livet til mitt folk og mitt sinn. Likevel, i mitt livs skumringstid, der vi står ansikt til ansikt mot enorme farer mot mitt franske og europeiske hjemland, føler jeg det som min plikt å handle så lenge jeg fortsatt har styrken til dette. Jeg mener det er nødvendig å ofre meg selv for å bryte opp den sløvheten som hjemsøker oss. Jeg gir fra meg det livet jeg fremdeles har igjen for å være i stand til å protestere og grunnlegge. Jeg valgte et høyst symbolsk sted, katedralen Notre Dame i Paris, som jeg respekterer og beundrer: denne ble bygd av mine forfedres kløkt på grunnen til enda eldre kultuser, noe som minner oss om vårt urgamle opphav.
Der mange menn er slaver av sine liv, er min gest fullbyrdelsen av en viljens etikk. Jeg gir meg selv over til døden for å vekke slumrende bevisstheter. Jeg gjør opprør mot skjebnen. Jeg protesterer mot sjelens gifter og ønskene til påtrengende individer om å ødelegge ankerfestet til vår identitet, inkludert familien, det intime grunnlaget for vår flere tusen år gamle sivilisasjon. Selv om jeg forsvarer identiteten til alle folkeslag i deres egne hjem, gjør jeg også opprør mot forbrytelsen som er utskiftingen av vårt folk.
Den dominerende diskursen klarer ikke å forlate sine giftige tvetydigheter, og europeerne må bære konsekvensen. Der vi mangler en identitær religion til å lose oss i havn, deler vi et felles minne som går tilbake til Homer, et forråd sammensatt av alle de verdiene som vår fremtidige gjenfødelse vil være tuftet på så snart vi bryter med det uavgrensedes metafysikk, den skjebnesvangre kilden til alle de moderne utskeielser.
Jeg sier på forhånd unnskyld til alle som kommer til å lide på grunn av min død, først og fremst min kone, mine barn og barnebarn, i tillegg til mine venner og følgesvenner. Likevel, når smerten og vantroen svinner hen, tviler jeg ikke på at de kommer til å forstå meningen bak min gest og stige bortenfor sorgen med stolthet. Jeg håper de sammen holder ut. I mine seneste skrifter og betroelser vil de finne forklaringer på mine handlinger.”
I klassisk fransk intellektuell stil, inkluderte selvmordsbrevet en fotnote:
“For mer informasjon kan man henvende seg til min forelegger, Pierre-Guillaume Roux. Han var ikke informert om min avgjørelse, men han har kjent meg i lang tid.”
Hvem var Dominique Venner?
Dominique Venner ble født i Paris 16. april 1935. Han var en profilert historiker og forfatter tilknyttet det franske “Nye høyre” (Nouvelle Droite) og drev historietidsskriftet La Nouvelle Revue d’Historie.
Han utgav en rekke bøker som er blitt oversatt til blant annet engelsk, tysk, spansk, portugisisk og italiensk.
I sitt arbeide med historie, spesialiserte Venner seg i europeisk politisk og militær historie. Hans verk Histoire de l’Armée Rouge (Den røde armés historie) vant den prestisjetunge prisen Prix Broquette-Gonin d’histoire av Académie française i 1981.
20 år gammel meldte Venner seg frivillig på fransk side i Algeriekrigen og tjenestegjorde som fallskjermjeger frem til oktober 1956.
Venner nektet å anerkjenne at Frankrike skulle gi tapt på Algerie. Da det ble kjent at Frankrikes president Charles de Gaulle var villig til å gi opp, medvirket Venner til å bygge opp den en paramilitære organisasjonen Organisation de l’armée secrète (OAS) for å forhindre at Algerie ble uavhengig. Som et resultat av dette ble han dømt til 18 måneders fengsel i 1961, men ble løslatt allerede i 1962.
Det var etter dette korte fengselsoppholdet han skrev sitt kanskje mest kontroversielle bidrag til den politiske debatten: Pour une critique positive (For en positiv kritikk). Manifestet har blitt fremstilt som en nasjonalistisk variant av Lenins Hva bør gjøres? av blant annet statsviter Tamir Bar-On.
I manifestet drar Venner lærdom fra det mislykkede statskuppet i april 1961, samt fragmenteringen av ulike nasjonalistiske grupperinger i Frankrike. Venner legger spesielt vekt på elitisme: ”De seneste års arbeid utførtes av små grupper, også av isolerte aktivister. Denne harde kjerne besto av virkelige aktivister, utdannede, pålitelige, kompetente. Med små midler, men med standhaftighet og finurlighet, lå de bak den relative fremgang som ble oppnådd. Her er beviset for at fem aktivister er mer verdifulle enn femti galninger. Kvaliteten på de engasjerte kombattantene er langt viktigere enn deres kvantitet. Det er rundt en liten og effektiv gruppe massene samles, ikke det motsatte.”
Mange forfattere har skrevet om revolusjon, men de fleste har skrevet om temaet fra et kommunistisk utgangspunkt. Venners Pour une critique positive er et sjeldent unntak hvor avsender og målgruppen er nasjonalister.
Manifestet er på kun 50 sider, og foruten fokuset på elitisme omhandler det eksplisitt kritikk mot liberalismen og globalismen. Venner argumenterer blant annet for at det kapitalistiske oligarkiet stiller seg likegyldig til unike identiteters skjebne, og at nasjonalstaten med sin unike etnokulturelle identitet blir ofret på materialismens alter. For teknokrater og kommunister er mennesket bare et økonomisk dyr begrenset til to funksjoner: produsere og forbruke.
I et minneord publisert av forfatter Jean-Yves Camus i 2018, blir vi mer kjent med mannen Dominique Venner. Han var eksplisitt ikke-kristen, en hedensk nasjonalist. Venner hadde gjennom et langt liv vært involvert i alle kamper det radikale høyre hadde kjempet i Frankrike siden midten av 50-tallet og inn i 60-årene. Han trakk seg da tilbake fra politikken og aktivisme for å fokusere på sitt virke som historiker, og var sammen med Alain de Benoist en av grunnleggerne av det franske “Nye høyre” og tankesmien GRECE, hvis fokus på etnopluralisme, paganisme og elitisme tiltrakk Venner.
GRECE fokuserte mye på den europeiske sivilisasjonens røtter og folkeslagenes opprinnelse. Venner utgav flere bøker om disse temaene, som f.eks. Europeernes historie og tradisjoner: 30 000 års identitet. Han, og resten av det som etter hvert ble det franske “Nye høyre”, så på antikkens Hellas som den grunnleggende kulturen til den europeiske sivilisasjon. Derav navnet GRECE, som betyr Hellas på fransk, og er et akronym for Groupement de recherche et d’études pour la civilisation européenne, som på norsk blir Forsknings- og studiegruppe for europeisk sivilisasjon.
I et essay med tittelen Er ekteskap og barn forbruksvarer? ser vi tydelig hvordan Venner kobler tradisjonelt ekteskap til før-kristen tid:
“Vi må understreke at ekteskap ikke er en feiring av kjærlighet. Ekteskap er en institusjon basert på slekt og slektskap, selv om omstendighetene noen ganger ikke tillater ankomst av barn.
Formodningen om slektskap er den grunnleggende kjernen. I dag tenker vi på oss selv som sønner og døtre til de som bar oss, akkurat som heltene til Iliaden (Achilles sønn av Peleus, Ulysses sønn av Laertes, etc.) gjorde for 3000 år siden. Det spiller ingen rolle om det er gode eller dårlige forhold mellom generasjonene. Brudd av slekters gang er alltid en tragedie. For barn som er født utenfor ekteskap, er farskapsundersøkelser mindre relatert til potensiel arv enn til et tvingende behov for å vite hvor vi kommer fra, hvem sitt barn vi er.”
Han fortsatte å beskrive at det ville være destruktivt å endre definisjonen på foreldrerollen og familien for å tilfredsstille behovet til en liten minoritet egoistiske homofile.
Den store befolkningsutskiftningen
I sin siste bloggpost publisert noen timer før selvmordet, skrev Venner at han akkurat hadde hørt på en algerisk blogger som sa at når muslimene fikk makten innen 15 år, ville de fjerne den nylig vedtatte ekteskapsloven. Venner mente dette ikke var for å tilfredsstille oss, men fordi likekjønnet ekteskap er mot Sharia (islamsk lov).
Venner skrev videre at dette er den eneste, nokså overfladiske likheten mellom europeisk tradisjon, som han argumenterer for respekterer kvinner, og islam, som han mener ikke respekterer kvinner. Denne uttalelsen fra algerieren om forskuttert seier mente Venner var mye mer alvorlig enn den nye loven.
Innlegget fortsetter med å hylle forfatteren Jean Raspails“profetiske bok” Le Camp des Saints (De helliges leir, utgitt av Document Forlag). Den bestselgende boken er en dystopi som beskriver en fremtid hvor en million ulovlige innvandrere ankommer Frankrike, med sivilisasjonskollaps som resultat.
Venner oppfordret deltakerne på den kommende demonstrasjonen mot ekteskapsloven til å ikke ignorere den pågående demografiske endringen i Frankrike. Han mente at deres kamp ikke burde begrenses til motstand mot homoekteskap, men at de også burde bekjempe Den store befolkningsutskiftingen, et begrep popularisert av forfatteren Renaud Camus, eller stå foran en katastrofal fremtidsrisiko.
Etter migrasjonskrisen i 2015 har Frankrike blitt rammet av en rekke islamistiske terrorangrep, og så sent som i mars i år ble det kjent at en algerisk statsborger, Athmane Touami (36), var blitt arrestert, mistenkt for medlemskap i Islamsk Stat og for å ha gitt materiell bistand til terrorangrepet mot konserthallen Bataclan i Paris 13. november 2015, der 130 mennesker ble drept og over 100 såret.
53 år etter at skilsmissen med Frankrike endte med at Algerie fikk sin selvstendighet, hadde krigen gjenoppstått på fransk jord.
Det er verd å merke seg at De Gaulle, i forbindelse med den franske uttrekningen fra Algerie i 1961, sa at hjembyen hans het Colombey med de to kirkene (Colombey-les-Deux-Églises), ikke med de to moskeene, for å illustrere vesensforskjellen mellom kolonien og moderlandet.
Nå i 2023, 60 år senere, er situasjonen reversert, og mange vil hevde at Frankrike koloniseres. Muslimer utgjør i dag 8,8 % av Frankrikes befolkning, 5,7 millioner mennesker (tall fra 2017), og det er tre moskeer rundt Colombey.
Dominique Venner døde som han levde, fullt og helt, men likekjønnet ekteskap er nå, 10 år etter hans død, etablert praksis i hele Vest-Europa, og man kan vanskelig se for seg at det blir reversert. Hva historiebøkene vil skrive om Venner, er fremdeles et åpent spørsmål.
Forfatter: Tore Rasmussen
Dette er en oppdatert versjon av et leserinlegg som ble publisert i Resett.