Dominique Venner skjøt seg selv i Notre-Dame-katedralen, Paris 21. mai 2013. Handlingen var ikke utført i desperasjon eller fortvilelse, men med hensikt å sette fokus på Frankrike og Europas selvmord. I anledning 11-årsdagen for hans død publiserer vi begrunnelsen for det han gjorde. Dette er ordene han ønsket skulle stå som hans siste budskap til oss:
“Jeg er frisk i kropp og sjel, og jeg er fylt av kjærlighet til min kone og mine barn. Jeg elsker livet og forventer ingenting bortenfor dette, foruten det evige livet til mitt folk og mitt sinn. Likevel, i mitt livs skumringstid, der vi står ansikt til ansikt mot enorme farer mot mitt franske og europeiske hjemland, føler jeg det som min plikt å handle så lenge jeg fortsatt har styrken til dette. Jeg mener det er nødvendig å ofre meg selv for å bryte opp den sløvheten som hjemsøker oss. Jeg gir fra meg det livet jeg fremdeles har igjen for å være i stand til å protestere og grunnlegge. Jeg valgte et høyst symbolsk sted, katedralen Notre Dame i Paris, som jeg respekterer og beundrer: denne ble bygd av mine forfedres kløkt på grunnen til enda eldre kultuser, noe som minner oss om vårt urgamle opphav.
Der mange menn er slaver av sine liv, er min gest fullbyrdelsen av en viljens etikk. Jeg gir meg selv over til døden for å vekke slumrende bevisstheter. Jeg gjør opprør mot skjebnen. Jeg protesterer mot sjelens gifter og ønskene til påtrengende individer om å ødelegge ankerfestet til vår identitet, inkludert familien, det intime grunnlaget for vår flere tusen år gamle sivilisasjon. Selv om jeg forsvarer identiteten til alle folkeslag i deres egne hjem, gjør jeg også opprør mot forbrytelsen som er utskiftingen av vårt folk.
Den dominerende diskursen klarer ikke å forlate sine giftige tvetydigheter, og europeerne må bære konsekvensen. Der vi mangler en identitær religion til å lose oss i havn, deler vi et felles minne som går tilbake til Homer, et forråd sammensatt av alle de verdiene som vår fremtidige gjenfødelse vil være tuftet på så snart vi bryter med det uavgrensedes metafysikk, den skjebnesvangre kilden til alle de moderne utskeielser.
Jeg sier på forhånd unnskyld til alle som kommer til å lide på grunn av min død, først og fremst min kone, mine barn og barnebarn, i tillegg til mine venner og følgesvenner. Likevel, når smerten og vantroen svinner hen, tviler jeg ikke på at de kommer til å forstå meningen bak min gest og stige bortenfor sorgen med stolthet. Jeg håper de sammen holder ut. I mine seneste skrifter og betroelser vil de finne forklaringer på mine handlinger.”
I klassisk fransk intellektuell stil, inkluderte selvmordsbrevet en fotnote:
“For mer informasjon kan man henvende seg til min forelegger, Pierre-Guillaume Roux. Han var ikke informert om min avgjørelse, men han har kjent meg i lang tid.”