Polarhelten
Nansen ble først kjent for ekspedisjonene han ledet i arktiske strøk. Han krysset Grønlandsisen på ski i 1888 og senere Fram-ekspedisjonen mot Nordpolen som varte i over 3 år, fra juni 1893 frem til september 1896. Selv om ekspedisjonen aldri nådde helt frem til den geografiske Nordpolen så kom den lenger nord enn noen tidligere ekspedisjon.
Å dra på en polarekspedisjon den dag i dag, selv med moderne utstyr og hjelpemidler, er i seg selv en stor bragd som få hadde greid å gjennomføre. Men å gjennomføre dette for 125 år siden under de forutsetningene som fantes på Nansen sin samtid er enda mer imponerende.
Forestill deg selv stå på randen av den åpne frosne ødemarken. Is, snø og bitende kulde så langt øyet kan se. Ingen radiokommunikasjon, ikke noe redningsmannskap eller backup som kan komme deg til unnsetning hvis noe går galt. Bare deg selv, ditt vett og dine kamerater, alene mot de arktiske elementene. For de aller fleste er dette uoverkommelige odds som bare hadde ledet til en tidlig død, ihjelfrosset i den arktiske ødemarken. Flere polarekspedisjoner hadde tidligere omkommet, så Nansen visste godt hva han gikk til og ved flere anledninger så var de nære på å lide samme skjebne.
Et kjent sitat fra Nansen er “Vestkysten – eller døden!” som han angivelig skal ha uttalt etter å ha gått i land på østkysten av Grønland, rett før de la i vei over isen.
Etter tre måneder nådde ekspedisjonen vestkysten av Grønland. Der måtte de overvintre hos de lokale eskimoene, fordi de ikke rakk den siste båten hjem til Norge. Dette skulle vise seg å være en velsignelse i forkledning, ettersom det ga Nansen en unik mulighet til å bli bedre kjent med kulturen og sedvanene til eskimoene som holdt til på Grønland.
I boken Et Eskimoliv skildrer Nansen skikkene og livsførselen til eskimoene som han overvintret hos. Her gir han uttrykk for en pluralistisk ide om kultur og etnisitet, og viser en tydelig beundring for eskimoene sine skikker og ferdigheter. Dette var forenelig med den internasjonalt orienterte nasjonalliberalismen som Nansen var en tilhenger av.
I årene etter tilbakekomsten fra polferden engasjerte Nansen seg i spørsmålet om nasjonal selvstendighet for Norge og uavhengighet fra unionen med Sverige. Nansen var en sterk tilhenger av Norsk selvstendighet og tok opp i seg samtidens internasjonale og nasjonalliberale strømninger. Nasjonal selvstendighet var i vinden flere steder i Europa, og dette var noe som bidro til turbulensen som Europa gjennomgikk på denne tiden. I forkant av oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige i 1905 så brukte Nansen sin internasjonale anerkjennelse og prestisje til å høste internasjonal støtte for norsk selvstendighet. Han forfattet boken Norway and the Union with Sweden der han argumenterte for Norges selvråderett.
Nansen var ikke bare en eventyrer men også en vitenskapsmann
Vitenskapelig data innhentet under disse ekspedisjonene dannet grunnlaget for Nansen’s senere forskning innen oseanografi. I 1888 før Nansen la ut på ekspedisjonen over Grønnland, fullførte han en doktorgrad basert på undersøkelser av sentralnervesystemet hos ulike arter av virvelløse dyr. Nansen sine undersøkelser av kontaktpunktene mellom nerveceller var et avgjørende bidrag til den gryende nevrovitenskapen. Men bak disse vitenskapelige aktivitetene så kan man skimte et dypere heroisk ideal; en trang til å overvinne sine egne svakheter i møte med prøvelser, livsfare og å erobre det ukjente.
Allerede fra en tidlig alder begynte Nansen å utforske verden rundt seg og søkte utfordringer som satte hans evner på prøve. Han var drevet av en overmenneskelig vilje til å overvinne vanskeligheter og å nå de målene han hadde satt seg. Mye av Nansen sin suksess lå i hans grundige og nøyaktige planlegging i forkant av ekspedisjonene. Han hadde også fysisk og mentalt herdet seg selv over flere år ved å regelmessig gå på lange skiturer, blant annet mellom hjembyen Oslo og Bergen, hvor han studerte biologi og medisin. På disse skiturene gjorde han seg vant med å holde ut under fysisk stress i lange perioder med begrenset tilgang på mat. Dette bygget opp en robusthet som senere gjorde det mulig for ham å overleve de strabasiøse polferdene. Men det var først og fremst viljen til å gjennomføre sine visjoner som var det hemmelige supervåpenet bak hans suksess.
Tiden som Nansen levde i var preget av både vitenskapelige fremskritt og politiske omveltninger. Det var en tid der verden var i sterk endring og Europa brygget på uroligheter få ante omfanget av før det var for sent. Den politiske turbulensen og de sosiale omveltningene som tok sted under Nansen sin samtid er ikke helt ulik vår egen tid. Nye ideer og teknologiske muligheter brøt seg ubønnhørlig frem og rev ned gamle institusjoner og tradisjoner, ofte på bekostning av millioner av menneskeliv og tap av tradisjonell livsførsel.
Nansen forente flere motsetninger i seg. Han var en mann ved den gamle verdens ende og i begynnelsen på en ny tid. Det er påfallende hvordan Nansen bokstavelig talt reiste til verdens ytterpunkt og utforsket en av de siste landmassene som enda ikke hadde blitt kartlagt og erobret av den moderne verden. I den samme tidsepoken begår det gamle Europa selvmord i skyttergravene ved Verdun og Somme. Den faustianske verden, ledet ann av Europa de siste 900 årene, beveget seg nå med stormskritt mot sin endelige konklusjon; og dermed også mot sitt eget endelikt. Tidligere utilgjengelige områder ble gradvis underlagt mennesket og vitenskapen; verden ble stadig litt mindre, litt mer alminnelig og utmattet.
I kjernen av den faustiske impulsen ligger tiltrekningen av det ukjente og det grenseløse som man strekker seg etter. Magien av den åpne vidden, himmelen og det endeløse havet. Men også trangen til å utforske og underlegge seg dette. Og nettopp i dette ligger det et tveegget sverd. Det er en tragisk ironi at ved fortryllelsen og begjæret til det ukjente så ender vi opp med å utslette det vi elsker. Denne samme faustiske drivkraften som leder frem til storhet og fremskritt er den samme kraften som river ned grenser og tømmer verden for undring. Teknologiske fremskritt gjorde det nå mulig for nasjonalstater under den 1. Verdenskrig å slakte hverandre ned på industriell skala som aldri før.
En humanitær kjempe
Som en avatar av den faustiske ånden i denne tidsepoken så får Nansen en ny utfordring. I et hav av lidelse og kaos i ruinene av Europa finner Nansen nå en ny misjon som han kan tømme sin overveldende energi inn i. Han var i en unik posisjon til å ta på seg rollen som en samlende figur for fred og humanitær hjelp. I 1920, på oppdrag fra Folkeforbundet, begynner han arbeidet med å organisere repatrieringen av omlag en halv million krigsfanger.
Året etter i 1921 ble han utpekt som høykommissær for flyktninger, og hans første jobb var å håndtere plasseringen av to millioner russiske flyktninger som er drevet på flukt på grunn av den Russiske revolusjonen og den påfølgende borgerkrigen. Over 30 millioner mennesker var rammet av hungersnød i Russland og Ukraina som et resultat av tørke, krig, revolusjon og kommunistenes beslag av korn fra bøndene. Situasjonen var svært prekær og mer enn fem millioner mennesker er antatt å ha sultet ihjæl som en følge av dette. Nansen ledet i kraft av sin stilling som høykommissær en samling av flere internasjonale hjelpeorganisasjoner og reddet millioner fra sultedøden i kjølvannet av den russiske revolusjonen.
Myndighetene i Sovjetunionen fratok russiske flyktninger i 1922 statsborgerskapet slik at de ble stående uten pass, grunnleggende rettigheter eller muligheten til å krysse grenser. For å løse dette problemet opprettet Høykommissariatet for flyktninger “Nansenpasset”, noe som hjalp hundretusenvis til å kunne komme seg i sikkerhet. Det er for dette arbeidet Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris i 1922.
Nansen ledet også befolkningsutvekslingen mellom Tyrkia og Hellas i 1923, etter at den Gresk-Tyrkiske krigen var over i kjølvannet av det Osmanske rikets fall. Over en million grekere ble repatriert til Hellas og omtrent en halv million tyrkere ble sendt til Tyrkia. Denne befolkningsutvekslingen var ikke helt frivillig, og spesielt grekerne opplevde dette som et nederlag. Befolkningsutvekslingen ble dog gjennomført ryddig og humant med full finansiell kompensasjon for de berørte. Dette sørget for at de to nasjonene ble etnisk og kulturelt homogene, noe som ble sett på som et nødvendig grep for å sikre langvarig fred mellom landene.
Nansen engasjerte seg også for armenerne sin sak og jobbet for å skape internasjonal oppmerksomhet rundt det armenske folkemordet utført av tyrkiske myndigheter. Hans bidrag er fortsatt husket og verdsatt av armenere den dag i dag.
Politikeren Nansen
‘Vi ser en ny utvikling i Nansen sin politiske orientering etter erfaringene han fikk i møte med den russiske borgerkrigen og den kommunistiske terroren. Grusomhetene og hungersnøden i Russland og Ukraina hadde gjort et sterkt inntrykk på ham og han advarte mot den radikale kommunistiske strømmningen hjemme i Norge.
Nansen var med på å grunnlegge Fedrelandslaget, en patriotisk og nasjonalkonservativ organisasjon, med formål å tjene som en motvekt til den revolusjonære arbeiderbevegelsen i Norge. Basert på sin førstehåndskjennskap med den røde terroren i øst så advarte Nansen mot hva han omtalte som “klassehat”. I de siste årene av sitt liv så reiste han rundt i Norge og holdt taler der han oppfordret til solidaritet og samarbeid mellom de forskjellige klassene i et nasjonalt fellesskap. I sin tale ved grunnleggelsen av Fedrelandslaget så adresserte han nettopp dette og sa at broderlig kjærlighet, gjensidig respekt og forståelse må danne grunnlaget for et friskt og fungerende samfunn.
Nansen sin filosofi kombinerte nasjonalisme med internasjonalt samarbeid og gjensidig respekt mellom nasjoner. Han fremholdt at alle nasjoner i verden burde bevare og kultivere sin unike kulturarv. Han var en forkjemper spesielt for små nasjoners rettigheter, og mente at alle nasjoner og folkeslag var gjensidig avhengig av hverandre og inngikk i en større “verdensorganisme”. Hvis en nasjon forsvant, eller mistet sin karakter, ville verden som en helhet bli fattigere.
Det er vanlig å gi lovord til Nansen for hans humanitære arbeid, men det som virkelig gir Nansen universell og tidløs appell er hans personlige karakter og bragder som oppdager og polfarer.
Nansen levde som en sjelens aristokrat. Han var seg selv nok og hadde urokkelig tro på sine formål. Dette gav han en formidabel kraft og gjorde han til en kjempe blant menn i sin egen tid. Nansen’s bemerkelsesverdige liv og gjerning taler til oss gjennom historien og hans bragder har gjort han til en nasjonalhelt i Norge. Fridtjof Nansen forener flere dimensjoner i seg; eventyrer, vitenskapsmann, forfatter, statsmann og humanitær filantrop; noe som gjør han til den største nordmann i moderne tid.
Det er derfor et spennede spørsmål; hadde det vært rom og mulighet for en mann av Nansen sitt kaliber og karakter nå i dagens Norge? Og hvis svaret er nei, så er det verd å spørre seg hva har vi mistet på veien hit som gjør dette? Dette er verdt å reflektere over nå som vi feirer og minnes Fridtjof Nansen sitt 100 års jubileum for Nobelprisen i 1922.
En forkortet versjon av dette innlegget er publisert på nettavisen Resett.